De som kom på klubbmøtene på nittitallet husker Hermann som den hyggelige herremannen bak disken på klubbmøtene ved Sollerudstranda skole. Pulverkaffe, termos og boller var det Hermann stilte med. Hver måned. Prisliste og skål for pengene var alltid med, de også.

Det var der jeg ble kjent med Hermann. Det var på den tiden at team TC bygget fem TC999 katamaraner. TRT 1200 var ikke tegnet enda, og selvbygging var den vanligste måte å få en flerskrogsbåt på vannet. Jeg hadde akkurat kjøpt Avalon, og trengte hjelp med å få dreiet hylser i bronse og nylon.

Som så mange før meg endte jeg opp på verkstedet i kjelleren i huset hans. Foran en antikvarisk dreiebenk som han hadde reddet fra skraphaugen ved Teknologisk Institutt. Hylser ble det, kaffe også.

En del år så vi hverandre jevnt. Som oftest i huset hans på Slependen, av og til hos meg. En sjelden gang på slippen ved Lysaker båtforening, Holtekilen. Der ble Scherzo, Hermanns Dragonfly 25, gjort ferdig for sjøsetting. Hermann trengte etter hvert litt hjelp han også, så vi satte på trampolinene sammen. Han var 83 da, og seilte fremdeles. Stort sett bare under fokk, og en rullefokk er godt å ha når kroppen ikke lenger er så myk som før. Men han var på vannet og storkoste seg.

Før Scherzo ble kjøpt var det en Piver som ble bygget. Nå er vi på syttitallet, og i flerskrogshistoriens barndom. I Norge, som i resten av verden, var den ikke så store menigheten fordelt i katamaran og trimarantilhengere. Herman var formann i trimaranklubben, og spilte sammen med Helge Ingeberg en stor rolle i at disse splinter grupperingene ble samlet, og Norsk Flerskrog Seilklubb ble til.

For alt Hermann har gjort for Flerskrogsklubben ble han utnevnt som æresmedlem på NFS sin 25 års jubileum i Son.

Men Hermann var mer enn en båtbygger og seiler. Han var også en del av Europas krigs- og etterkrigshistorie. Da han akkurat var ferdig med skolen ble Norge invadert av Tyskland. Hermann, som hadde tysk far, ble sendt til østfronten. Det gikk ikke bra, og gutten endte i en russisk krigsfangeleir. Det tok flere år før han kom ut, med kroppsvekt rundt 40 kg og for øvrig dårlig helsetilstand. Lykken var at han kom på et sykehus i Wittenberg, og så videre til en fetter i Eisendorf, Schleswig-Holstein. Der møtte han sin Erna. Han kom seg, og begynte i 1950 på syv års studier ved den tekniske høyskolen i Braunschweig. I 1958 giftet Erna og Hermann seg og etterpå kom begge to til Norge. Der var det ikke lett heller. Etterkrigstiden i Norge var ikke stedet hvor en ung tysk kvinne ble hilst velkommen av alle. Men de ble også godt mottatt av nære naboer, som etter hvert ble venner for livet.  De to flyttet til Bærum, fikk to sønner og etter hvert en del barnebarn også.

Dette fortalte han en gang etter middagen til Sanne og meg. En nesten overformelt, meget høflig herremann, myk i stemmen og pen i tøyet forteller over hans egen rolle i Europas mest grusomme epoke. Han var allerede enkemann da, og slet av og til med det. Det gjorde sterkt inntrykk på oss og jeg har ofte tenkt tilbake på den kvelden.

Hermann har seilt sin vei. Vi kommer ikke til å se ham igjen. Det vi har igjen, er gode minner.

Lucas Hofman

Hermann sin bisettelse er torsdag 3. mars kl. 13:30 i lille kapell, Haslum krematorium.