Det er noe med å befinne seg på det åpne havet som får en til å tenke: “Hva i #%!*% gjør jeg her ute!?” Slike situasjoner har det vært mange av gjennom store deler av mitt liv. Den første var muligens da jeg som 5-åring svømte alene om natten og fikk nærkontakt med en brennmanet i Sør-Kina havet. Et ferskere minne, fra området hvor Sør-Atlanteren møter Det Indiske Hav, var å overstå kryssmerket på babord banehalvdel under VM for Hobie Cat 16. Hvis du leder feltet er dette kanskje ikke det verste som kan skje, men hvis du er nr 40 så er det en svært ubehagelig opplevelse. Det blir omtrent som å kjøre ut på E18 i helgerushet ….. mot kjøreretningen.

Så hvordan endte jeg opp i Sør-Afrika, i en slik situasjon?

Kortversjonen er: “Jeg tok et fly”.

Det var interessant å komme med fly til et sted jeg hadde anløpt med seilbåt omkring 10 år tidligere. Ulikhetene mellom å ankomme etter mange dager under seil kontra få timer på vingene er mange, men det var en likhet jeg observerte; i begge tilfellene ankom jeg i kraftig uvær. I båten ble jeg kastet omkring, ble søkkvåt og spurte meg selv: “Hva i #%!*% gjør jeg her ute!?” I flyet (som “seiler” ganske fort..), svevde vi omkring de tårnende  tordenskyene i morgengløden. De mørke skyene med sine amboltformede topper ble opplyst av blinkende lyn og under dem var disige byger av grått regn som falt over Afrika. Jeg satt komfortabelt i mitt sete og drakk opp en drink. Det etterlot meg med følelsen: “Wow, this is so beautiful”.

Mens flyet steg ned mot Johannesburg, trakk tordenværet seg unna og morgenlyset forandret seg  fra rødt og orange til lysere, gule toner. I dette piktoreske lyset, begynte minnene om hva jeg hadde sett 10 år tidligere i Sør-Afrika å komme tilbake. Først de åpne Afrikanske slettene, snart etterfulgt av tegnene på en moderne by. Vi fløy over forstadsområder med turkise svømmebassenger i de fleste gressplener, og gater omkranset av Jakaranda trær med lilla blomster. Disse idylliske områdene sto i grell kontrast til  fattigdommen i slumområdene, hvor det ikke var fortau, ingen lilla trær og selvfølgelig heller ikke svømmebasseng.

Etter å ha landet fant jeg en restaurant hvor jeg kunne tilbringe timene, mens jeg ventet på min videre forbindelse til Port Elisabeth. Jeg nøt en tallerken med fornuftig priset sjømat, og fikk kontakt med Truls på mobilen. Truls gjennomlevde sitt eget eventyr på vei til Sør-Afrika med kansellerte flyavganger og uvennlig flypersonale. På plussiden fikk han med seg et teppe fra Kenya Air som souvenir, samt minnerike opplevelser fra en stor del av verden. Truls satte seg ned ved bordet og imponerte meg med sitt talent for å spise, ved å sette til livs tre hovedretter samt et par småretter med tilbehør. Truls’ matlyst var i ferd med å bli et av hovedtemaene på reisen.

Ved ankomsten til Port Elizabeth ble vi begge imponert av alle flagg og bannere for Hobie-VM som var satt opp på flyplassen. Det var umiddelbart klart at dette ikke var en vanlig “tirsdagsregatta”.

Denne følelsen ble bekreftet neste dag da vi så 60 splitter nye Hobie’er på stranden klare for deltakerne i “Youth”, “Masters”, “Grand Masters” og “Women’s” mesterskapene i tillegg til det “åpne” VM. Hovedsponsoren Chevrolet stilte med  deltakerbiler som kjørte alle deltakerne hvor enn de hadde behov for. Regattakontoret var utstyrt med 6 pc’er oppkoplet til internet, en scene med PA-system og et stort deltakertelt å gjemme seg under når været slo seg vrangt. Jeg tror ikke det er så mange andre klasser som har tilsvarende arrangementer.

Truls måtte tilbake på rommet etter ett av sine “ete-gilder”, mens jeg ble på stranda og overvar dramaet på vannet. Kaoset brøt ut da vinden økte til over 35 knop med alle båtene på vannet. Vinden var sterk, bølgene var høye og de begynte snart å bryte med stor kraft mot stranden. Båter kullseilte og krasjet inn på land og brygger, mens andre surfet i høy hastighet opp på stranden. Det ble en del ødelagte seil, noen bøyde master og et par ødelagte båter – men det var mye moro!

Noen dager senere ble det vår tur til å ha det moro. I den første seilasen i kvalifiseringsserien økte vinden til 30 knop mens vi var på vannet. Dette var forhold vi hadde håpet på, siden jeg har mye hardvindserfaring og sammen med Truls er litt tung for å seile Hobie 16. Vi veier omkring 30 kilo over minimumsvekten, hvilket ikke høres så mye ut, men når man tar hensyn til at samlet vekt av båt og mannskap bare er 275 kilo ser man at vår “overvekt” utgjør hele 10% av ekvipasjet. Så vi trengte denne vinden – og Truls burde  spise mindre.

Vår målsetning med å delta i VM var: Å få til gode starter siden vi ikke var fornøyde med startingen vår under NM I Larvik; Seile så fort og smart som mulig; Kvalifisere oss til semi-finalene; Lære så mye vi kunne og ta dette med oss tilbake til Hobie-programmet i Larvik.

I den første seilasen fikk vi til en god start og vi seilte fort. Spenning og stress ved den første starten med så mange båter OG det å delta i et VM  var enorm. Ved å holde stilen til mål og ikke gjøre noen alvorlige feil greide vi å fullføre på 5te plass! Dette var bedre enn våre villeste fantasier og en plassering som kunne bringe oss til semi-finale. Vi var ekstremt glade.

I den neste seilasen av kvalifiseringsserien blåste det enda mer og sjøen var opprørt med underdønning som gikk mot vinden. Vi fikk en brukbar start, men etter kort tid befant jeg meg i vannet bak båten,  slepende i trapeswiren.  Etter at jeg fikk kravlet meg ombord igjen ble vi enige om å ikke benytte trapesen fullt ut, da risikoen for å bli slått av båten var for stor i de røffe forholdene. Det handlet om ren “overlevelses-seiling”. Vi greide å holde båt og mannskap samlet resten av seilasen og endte på en 9de plass. Det var en spesiell opplevelse å surfe ned store dønninger på kryss mot vinden mens vi passerte pingviner, delfiner og hval. Det gav også et “kick” å seile forbi alle båtene på vei tilbake til 9de plass etter “trapesulykken”!

Fordi værgudene var lite samarbeidsvillige (er de noen gang det?) fikk vi bare disse to seilasene i kvalifiseringen. Den “gode” nyheten var at våre navn og Norge ble ropt opp på 11te plass sammenlagt i kvalifiseringen på ordføreren’s mottakelsesfest for deltakerne. Det var verdt mer enn gratis øl og mat!  Den “dårlige” nyheten var at vi nå skulle seile mot “kremen” av verdens Hobie-seilere – tilsammen 111 besetninger. Gulp…

Hele mesterskapet og særlig semi-finalene var preget av vanskelige værforhold: “for mye” og “for lite” skjemmer som kjent alt. I det første heatet i semi-finalene havnet vi på 39de (av 56 båter i heatet). En stor skuffelse etter å ha gjort det så bra i kvalifiseringen, men i den lette vinden og tøffe konkurransen ble det mye vanskeligere å hevde seg. Det neste heatet vi skulle seile ble avblåst da vinden plutselig økte til 50 knop like før start. Med så mange båter tett sammen like før start skapte dette en “tricky” situasjon. Båter kullseilte over alt og det ble første prioritet å unngå å seile på noen i   kaoset som oppsto. Jeg bestemte meg for å kullseile båten, som bare var å seile 10 grader lavere. Med begge seil blafrende blåste båten rett overende til helt opp-ned posisjon på noen sekunder. Vi satt på hvelvet og observerte inntil vi fikk litt manøvreringsrom og bestemte oss for å rette opp og seile inn. Da vi la vekten på det ene skroget og så vidt løftet det andre for å få båten ut av “skillpadde”posisjonen, blåste båten rett rundt til opprett posisjon uten at vi behøvde å røre rettelinen eller gjøre annet for å rette båten. Dette har jeg aldri opplevd før – i alle de år jeg har seilt Hobie.  Jeg ble ekstremt imponert over hvordan nesten alle båtene under disse forholdene greide å ta seg tilbake til stranden uten hjelp. Dette sier noe om kaliberet av seilere i denne gruppen.

I de neste seilasene fullførte vi som nr 45, 46, 38 og 34. Truls foreslo en smart start taktikk som vi brukte med hell på flere av seilasene, men vi hadde problemer med båtfart samtidig som vi gjorde taktiske blundere som kostet oss en hel del plasser. Det var noen overraskende vindskift ved toppmerket da  det lå inne ved land og vinden blåste mot oss på skrå ut fra land.

Vi ble til slutt plassert som nr 91 av 112 besetninger i semifinalene, men jeg synes også vi skal ta med de båtene vi slo i kvalifiseringen. Alt i alt havnet vi da midt i et felt på omkring 200 båter, og det er kanskje ikke så verst for et par velfødde seilere som er relativt uerfarne med regattaseiling. Jeg var fornøyd med den tøffe konkurransen vi møtte – som bekrefter at det er høyt internasjonalt nivå på seilerne i denne klassen. Dette ble tydelig for meg under premieutdelingen da jeg hørte vinneren Shaun Ferry fortelle om hvordan han hadde sett opp til vinneren av Hobie-16 VM som sin helt da han selv var ten-åring og hvordan han nå følte seg beæret over å stå i denne posisjonen (som etter min gjetning antakelig var 25 år senere…).

Etter at mesterskapet var over benyttet vi anledningen til sightseeing inklusive et par dager på safari. Ti år etter mitt første besøk synes jeg fortsatt Sør-Afrika gir en unik blanding av inntrykk. Den fantastisk vakre naturen både i innlandet og ved kysten, og i tillegg landets politiske historie og sosiale forhold. I sin tale til deltakerne under mottakelsesmiddagen, uttalte ordføreren i Port Elizabeth: “I hope you like our country, our new country.” Jeg fikk tanker om at det må føles både inspirerende og overveldende å leve i et “nytt” land som på fredlig vis forsøker å bygge et samfunn etter hundrevis av år med undertrykkelse. Men, jeg glemte nesten...jeg vokste jo opp i et slikt land.

Å seile i VM var en ære for meg på mange måter. En av dem var at bukten vi seilte på av dette “nye” landet har fått navnet “Nelson Mandela Bay”. Det var fantastisk å kappseile mot hundrevis av glade seilere fra hele verden på vann som bar Nelson Mandela’s navn. Etter å ha gjennomlevet undertrykkelse, krig og fengsel det meste av sitt liv kom han med et budskap til sitt land og til verden om fred heller enn hevn. Hans inspirasjon er etter mitt syn Sør-Afrika’s største gave til resten av verden.

Truls og jeg vil gjerne få takke Larvik Seilforening for støtten vi har fått til reisen og våre bestrebelser med “å få bank i løvens hule” og ellers lære en ting eller to i det fantastiske “nye” landet Sør-Afrika.