Både skipper og mannskap har viktige oppgaver i slaget, og de må samarbeide godt. Den eneste måten å oppnå jevn, god rutine med slagene er å trene på de, og gradvis forsøke å merke seg og diskutere alt som skjer ombord før, under, og etter.

Båtens bredde/stabilitet og lav vekt krever at du studerer din slagteknikk: båten har ingen stor massefart og stopper lett opp i slaget. En rekke faktorer kan bidra til å bremse båten i slaget, bl.a. kryssfarten, styringen, plassering av seilernes kroppsvekt, og trimming av seilene. En lengre inlegg kunne skrives om de typiske tabbene folk gjør i henhold til hver av disse faktorene.

Men her skal jeg istedenfor beskrive hva jeg selv helst gjør. Det hender at det fungerer.

Fart på kryss:
Seilene er helst trimmet slik at lusene på fokk og storseil opererer likt, og jeg holder konstant øye på styrelusene (de nedre) i forseilet. Jeg prøver å ha høyest mulig båtfart og styrer slik at lo styrelus av og til viser litt turbulens og le lus viser konstant jevn luftstrømming, så vet jeg at høyden er bra.

I vind under 5-6 m/s må man huske å ikke stramme skjøtene for mye, jeg ser på øvre del av storseilets akterlik at den ikke blir for lukket. Innimellom ber jeg gasten kikke (fra le side) på øvre del av forseilets akterlik, fordi spalten mellom masten og toppen av fokka kan lett strupes eller bli for vid, justeringen er hårfin i lettvind.

I vind over 10 m/s vogner jeg ut på løygangene, opptil ca.15 cm på begge seilene, dette tillater at skjøtene kan være strammere, også i kastene, og kryssfarten blir bedre fordi båten er lettere håndtert i kastene.

Mht. vektfordeling ser jeg på akterspeilet til le skrog, og vil helst at den er såvidt klar av vannet: man har ofte lett for å komme for langt bak i båten, noe det blir varslet om i form av turbulens og gurgling etter rorene.

I lett vind ligger gasten på fremre le trampoline-hjørne, i middels vind sitter vi begge fram på lo side, i mere vind står en eller begge i trapes.

Om jeg er misfornøyd med båtfarten like før slaget faller jeg av noen få grader og øker farten - man kan ikke ‘pine båten’ ved å seile for høyt like før slaget, for da har man ikke fart nok til å gjennomføre stagvendingen.

Rett før slaget:
Jeg sier ifra til gasten at vi snart skal slå, hvis hun/han er i trapes må hun komme inn i øyeblikket før jeg loffer. Gasten drar in all slakk tau på det fokkeskjøtet som vil nest komme i bruk, og ser at dets vogn er på riktig sted, og vi gjør klar til å ta hvert vårt skjøte ut av cam-cleatene. Om det er bølger ser jeg etter ett litt flatere parti med vann før jeg styrer opp.

Uten noen brå bevegelse styrer jeg opp mot vindøyet med gradvis større (opptil halv full) rorutslag, og samtidig tar jeg storseilskjøtet ut av cam-cleaten. Vi er nå nesten i vindøyet, og jeg kommer evt. inn fra trapes og slipper ut over en halvmeter skjøte slik at storseilet slakkes. Hele tiden er det viktig at roret holdes støtt.

I Vindøyet:
Nå kommer håndteringen av forseilet. Den skal slippes ut og over på den nye halsen med en gang den blåser inn mot masten, gasten må holde øye med at alle spilene på fokka passerer over masten, og at masten roterer. I lettvind må forseilet dras forbi masten med tvang p.g.a. spilene som henger seg opp. Er det krapp, bremsende sjø vil vi kansje la fokka ligge inn mot masten (å bakke fokka) i 1-3 sekunder, men generellt vil jeg unngå en slik bremsing av båten og tyr til bakking bare etter noen mislykkede forsøk uten.

Gasten må umiddelbart dra fokkeskjøtet inn på den nye halsen, slik at det blir 5-10 cm. klaring mellom blokk og løygangsvogn. Gasten bør si ifra når fokka fylles med vind på den nye halsen, slik at jeg ikke retter opp rorene for tidlig. Det er forseilet som først fanger vind og akselererer båten ut av slaget, og det skal være litt slakk i fokkeskjøtet fordi jeg vil ha litt lavere krysshøyde og mere båtfart de første sekundene på den nye halsen.

Imens foretar jeg en mer eller mindre grasiøs kryssing over trampolinen. Mens jeg kravler under storseilboomen skyver jeg denne litt oppover med ryggen for å sikre at storseilet blir slakk i vindøyet, det hjelper om gasten holder seg godt fremme på trampolinen slik at jeg ikke kommer for langt bak i båten. Storseilskjøtet må man ha med seg og rorpinnen må veksles over bak blokkene, alt mens man kommer ut til trapezposisjon og ikke skaker båten, eller vingler det minste grann med styringen: det er et plundrete sett med oppgaver for rormannen, og det må øves på til man finner en koreografi som fungerer.

På Neste Hals:
Jeg drar storseilskjøtet gradvis inn så snart forseilet begynner å fungere, gjerne samtidig som jeg skyer ut i trapez. Nå skal båten være i gang på den nye halsen, ca. 10 sekunder etter at vi påbegynte slaget. Straks båten har fart ber jeg gasten stramme helt inn på fokka (unntatt i lettvind) samtidig som jeg haler storseil-skjøtet helt inn og begynner å seile på full høyde igjen. Da flytter vi også vekten vår litt lenger bakover.

CT