Tenk at dere seiler unnavind i kuling og grov sjø, på grensen til hva dere klarer. Foran er det mange stygge brenninger, og nede i le bak storseilet er innseilingen til en lun bukt som dere må jibbe for å komme til. Vindkast river i baten som har skremm-ende fart mot brenningene, og du vet ikke helt hva du skal gjøre.

I slike nødstilfeller kan det være best ikke å jibbe i det hele tatt, men heller styre opp i vinden og ta et slag over vindøyet så man kommer på den halsen nødvendig for å styre mot bukta: et slag er ofte litt mindre risikofylt enn en jibb.

Men la oss si at du ikke har plass til å foreta dette, eller at du ikke har lyst (en båt er et stykke bak deg, og etappevinneren i bukta ønskes velkommen av nakne polynesiske damer, med kalde pils) - Du må jibbe, og her er din ‘emergency procedure’... ikke la deg forskrekkes om det virker komplisert, med litt øvelse gjør du dette ganske automatiskt.

Emergency Procedure:
Du ber gasten slippe fokka helt ut, og låse fokkeskjøtet. Det slakke fokkeskjøtet i lo må tas inn litt og låses i cam-cleat’en. Du ber gasten komme bakover midt på trampolinen med fokkeskjøtet, og styrer ned til nesten platt lens, med en hånd på storseil-boomen for å hindre den i å slå over.

Du holder øye med toppen av storseilet, og at baug-ene ikke graver seg i bølgene. Du lar rorkulten slepe bak båten, styrer med en hånd på parallellstangen, låser storseil-løygang på senter, og drar storseilskøtet stramt men låser den ikke: Nå har du mindre seil-areal imot vinden sålenge du ikke har for mye avvik fra platt lens, men du må jibbe så fort som f....

Gasten varsles om at dere jibber så snart baugene er opp av bølgene, og le fokkeskjøte må hales inn midt i vendingen så fokka ikke tvinner seg rundt forstaget. Du roper ut at dere jibber, gir det lille rorutslaget som må til og dere stuper over på det som blir lo side, like før storseilet slenger over med et brak.Pass at du ikke overstyrer og avviker for mange grader fra platt lens før du får sluppet ut storseilskjøtet og løygangsvogn og deretter styrer opp litt på din nye kurs. Nå sitter dere begge langt bak og ut på lo side av trampolinen, begge med føttene under stroppene.

‘Tepana lua, waimoa weh ringineas’ er polynesisk for ‘tusen takk, dette er ganske behagelig.’

På Regattabanen:
Det er litt annerledes når hver båtlengde teller, og derfor venter seilfotografene ved store mesterskap ved le rundingmerke i mye vind: de mest fotogene kullseilinger og forbiseilinger skjer helst nettopp der, i jibbene rundt merket.

For å ha mest mulig fart bør mannskapene være så langt fremme på båtene som de tør, slik at baugene såvidt skjærer over bølgene: og de kan hverken foreta en lang plattlens-manøver eller plassere vekten sin så langt bakover som i vår ‘emergency procedure’. De skal helst foreta hele jibben uten å synke hekkene på skrogene, og uten å miste kraft i seilene, og da blir det lett noen fatale feilberegninger ved lense-merket når det blåser opp.

Høyere båtfart innebærer mer aktiv håndtering av båten gjennom bølgene, man benytter akkselerasjonen nedover bølgene til å styre en litt lavere kurs mot merket. Jo større bølgene er desto mer man bruker dette til å holde en lavere kurs.

Om jibben utføres mens man har dette fartstillegget fra å surfe så slår seilene over til den nye halsen med mindre voldsomhet. Unngå å jibbe når du har dårlig fart, for da vil kreftene i toppen av storseilet presse le baug under vann når seilet slår brutalt over.

Man kan også temme storseilet når den slår over ved at rormannen haler litt inn på løygangsvognen, tar tak i tauverket under boomen, og tvinger seilet over midt i jibben. Gasten må trimme fokka mere aktivt gjennom kursendringen: forseilet skal slippes litt ut mens båten faller av, og hales til den nye siden akkurat mens man er i vindøyet.

Noen av de andre trim-elementer som spiller en rolle i mye vind er lengden av forstaget, og bruk av fokkefall og storseilnedhal. Man minsker kreftene i storseilet ved å stramme nedhalen mest mulig, og ved å logge (lene) masten mere akterover - det krever to strekkfisk-gaffeler på forstaget: Fokkefallet slippes ut, masten logger mere, og storseilboomen senkes mot løygangsvognen til der hvor du akkurat har kontroll på akterliket når storseilskjøtet er blokk-i-blokk. Storseilets vindfang er redusert når den er vinklet bakover på denne måten, og man kan holde en flatere og raskere fasong på storseilet mens man seiler unnavind.

Kullseilingen - øyeblikket før:
Noe har skjedd som presser le baug for langt ned, båten begynner å miste fart, og du har kansje et halvt sekund å reagere på og forhindre kullseilingen.

Dere styrer brått ned (ned!) til plattlens og slipper storseil og fokk samtidig som lo skrog vipper opp og forover, og begge ombord kaster vekten ut over aktre lo trampolinehjørne.

Ikke slipp opp på styringen, dra iherdig på parallell-stangen eller rorhodet for å utnytte den minste mulighet til at kullseilingen kan forhindres. Av og til blir man veltet av et vindkast som gir seg akkurat mens du klamrer på utsiden av lo skrog, som på takknem-lig vis legger seg pent ned på vannet igjen.

Ingen poeng for svanestup:
Er man for sent ute er det allikevel kjekt å være på vei over trampolinekanten tidlig, for å komme bak den vertikale trampolinen og rette båten før masten kom-mer ned i vannet... det lar seg gjøre, om man er rask!

Det ligger ingen fordel i å stupe fremover fra det oppreiste skroget inn i seilene, som en eller annen statist fra ‘Titanic’, slik det faller mange inn å gjøre. Og om en av dere forsvinner forover og under den kullseilte båten så må den andre fortest mulig forsikre at han eller henne ikke har hengt seg fast eller skadet seg på noe. Man kan slå seg på wirerne eller masten, eller man kan få noe inn på trapezkroken slik at man sitter fast.

Ved en kullseiling under NM’97 i Åsgårdstrand skled gasten min fremover på trampolinen mens båten bråstoppet fra ca. 15 knops fart. Hun skled ut over fremre beam og under tauverket festet der (!) slik at tauverket kom rundt halsen og holdt henne fast under den veltede båten. Hun kunne bare såvidt få munnen sin opp av vannet for å puste, og hun hadde kansje ikke funnet ut av virvaret uten hjelp.Slike opplevelser er heldigvis en skjeldenhet, og det poengterte nødvendigheten av å se til at gasten bruker ristroppene.

Nylig seilte jeg og Geir Johnsen mellom Sjursøya og Gressholmen, hvor det er flatt vann selv i sønnavind på 12 sekundmeter. Vi seilte et par timer frem og tilbake på slør, en eller to i trapez, ofte i godt over 20 knop, som er kjempespennende når du henger ut ca. 20 cm over vannskorpen: to kullseilinger og 5-6 tilfeller som var nære ved. Man finner ikke ut av båthåndtering uten å øve på det, vi ble slitne, og den siste kullseilingen slang oss begge seks eller syv meter foran båten!

Katamaranseiling er utrolig morsomt på hårete unna-vindslegger, men der forekommer også de mest minneverdige bråstoppene.

CT